Helse

Når panikken melder sin ankomst

Minner om at det jeg skriver om nå, hendte i februar for 2 år siden.

Da var dagen kommet for operasjon.
Jeg ble lagt inn i går kveld på pasienthotellet til Hamar Sykehus, og i dag skal jeg innom operasjonsbordet – Fy Fader så nervøs jeg er. Dette har jeg ikke lyst til i det hele tatt! Ikke misforstå, jeg vil bli kvitt kreften, men jeg vil ikke operere. Som sykepleier med års erfaring på kirurgisk sengepost, vet jeg nok alt for mye. Samtidig som det å ikke ha kontroll på min egen kropp er veldig ubehagelig!

Ikke et smil er å se i ansiktet mitt – ikke noe mimikk, bare to store nervøse øyne. I dag er jeg ikke sykepleier – jeg er pasient!
Ved 11.30-tiden kommer de og henter meg og kjører meg fort ut på gangen. Inn på operasjonssalen. Mange store maskiner, slanger og utstyr. Jeg hilser på to kvinnelige sykepleiere iført grønn frakk, grønt hårnett og hvite munnbind. Hun ene skal passe på pusten min og sitte ved hodeenden hele tiden, mens den andre skal assistere legen som skal operere. Jeg kjenner en tåre trille nedover høyre kinn. Etter litt overtalelse, lar jeg meg flytte over til operasjonsbenken og legger meg motvillig ned. Jeg får veneflon i venstre albuehase og det henges opp intravenøs væske. Jeg får beskjed om at det settes medisiner inn i veneflonen som vil gjøre meg døsig og trøtt, så om jeg kan telle ned fra 10 så hadde det vært fint. Jeg ser meg rundt med store øyne og tenker «Denne medisinen skal ikke slå meg ut, jeg skal ikke sove nå!» Jeg hører meg selv si tallet 10 – og så er jeg borte.

Fortsettelse følger…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *