Helse

Vanskelig å være pårørende

I flere situasjoner har jeg sittet som pårørende og kjent på hvor vanskelig det kan være å snakke med, omgås eller ta kontakt med en nær venn, venn eller familiemedlem som er i en krisesituasjon. Men våren 2017 fikk jeg kjenne på hvordan det er å selv stå i en krise og da igjen skal forholde meg til andre rundt. Har etter den opplevelsen gjort meg noen erfaringer og tanker om hva jeg selv tenker viktig og hva jeg selv gjorde.

  1. Ta kontakt – hva skal man skrive i første meldingen til en som er i krise? Hva skal man si når man møtes? Skal man spørre om selve situasjonen eller late som ingenting? Ja det er vanskelig, men noe man værtfall ikke bør gjøre, er å la være å sende den meldingen eller unngå kontakt. Det jeg var mest redd for etter at jeg fikk kreftdiagnosen og senere skulle ut og tilbake til livet, var å møte kjente på gata som krysset veien før de møtte meg, ta en sidevei eller snu og gå tilbake – bare for å slippe å stå i den vanskelige situasjon hvor man ikke vet hva man skal si. Det er ikke alltid man trenger å si så mye – en god klem holder i massevis og la den syke selv føre samtalen.
  2. Vis forståelse – Sender man en melding til den i krise, ikke forvent et kjapt svar med lang utredelse. Selv sov jeg nesten døgnet rundt etter cellegiften, orket ikke radio, TV eller mobil. Så Toni tok på seg oppgaven med å informere nærmeste familie og venner. Så det var ikke fordi jeg ikke ønsket kontakt, men fordi jeg rett og slett ikke klarte. I tillegg så kan det bli for mye gjentakelser, hvor man må gjenta hva man har vært gjennom, hvordan det går og videre plan. Det kan bli for mye sykdomsprat.
  3. Ta vare på pårørende – husk at det er ikke bare den som står i en krisesituasjon som har det tøft. Selv var jeg opptatt av at noen tok vare på Toni oppi alt. Det var full fokus på meg og mitt, og også han trengte en avkobling og litt omsorg.
  4. Still spørsmål – Det er så mange ganger jeg har møtt på venner og bekjente i etterkant av sykdommen, som har så mange spørsmål. Man kan nesten se spørsmålstegnet i øynene på vedkommende, men de tørr ikke å spørre. For min del har det hele tiden vært slik at det er bare å spørre, enten svarer jeg på spørsmålet eller så sier jeg at jeg ikke vil svare på det. Men tror ennå ikke jeg ikke har svart på spørsmål – så bare spør!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *